Funksjonalisme form og funksjon satt i sammenheng

Den moderne arkitekturen som vokste fram på 1900-tallet, og som hadde sin storhetstid i Norge fra og med 1920- og 1930-tallet er kjent under paraplybegrepet «modernismen».

I Norge og Skandinavia ble arkitekturen og byggkonstruksjonene fra modernismen først og fremst kjent under stilarten «funksjonalisme». Funksjonalismen er en egen retning innenfor modernismen. Innenfor arkitekturen er begrepet kanskje mest kjent under forkortelsen «funkis», som har hatt både positive og negative konnotasjoner helt siden det ble brukt for første gang i Sverige på 1930-tallet.

Sammenheng mellom form og funksjon

Hovedprinsippet bak funksjonalismen er at det skal være en sammenheng mellom bruken og formen på et objekt. Dermed er arkitekturen fra denne tiden preget av enkle og praktiske utforminger, med fokus på at boliger og andre bygninger skal kunne brukes og leves i. Stilen sentrerer rundt en arkitektur og et uttrykk med geometriske og rette former med store, åpne flater.

Fokuset på funksjonalitet førte til et nytt og annerledes syn på hva som er estetisk vakkert. Funksjonalisme ble et brudd med stilarter som baserte seg på unødvendig og overfladisk dekor. I stedet var stilen en rendyrking av det simple, rene og moderne.

Funksjonalismens materialer

Funksjonalismens særegne stil er dypt forankret i materialene som ble brukt for å skape de åpne, rette og geometriske bygningene og konstruksjonene. Armert betong, stål og glass ble noen av de viktigste bygningsmaterialene for stilarten, og resulterte i skarpe, rene snitt og et kraftfullt moderne uttrykk i bybildet.

Arkitekten Charles-Edouard Jeanneret, kjent som Le Corbusier, sammenfattet en fasit for den nye, moderne og funksjonalistiske arkitekturen i 1926. Moderne og funksjonalistiske konstruksjoner skal ha: