En moderne betongkonstruksjon av god kvalitet kan forventes å stå i 50–200 år uten å måtte trenge særlig vedlikehold. Dersom betongen ikke er tilpasset miljøet den skal stå i, kan den bli porøs og trenge vedlikehold eller utskifting allerede etter 20–30 år. Dersom betongen er utsatt for mye sjøvann eller veisalt kan ph-nivået i betongen synke, og armeringsjernet inne i betongen kan begynne å korrodere.

Betong var mye brukt i Romerriket

I Roma kan man den dag i dag besøke Pantheon, gudenes tempel, og beskue den enorme betongkuppelen som danner taket i bygningen. Pantheon ble ferdigstilt i omtrent år 125 e.kr. Reiser man litt lenger nord i Italia, til Cosa, kan man fortsatt kan se rester av pirene i den romerske havnen Portus Cosanus, som skal ha blitt grunnlagt i år 273 f.kr. Vi i Kontrollrådet kan trygt slå fast at vi hadde kvalitetsgodkjent romernes betong!

Forskere har vært på saken

Bestandigheten i romersk betong har lenge fascinert både forskerne og industrien. I 2017 analyserte en gruppe forskere fra University of Utah borekjerner av betong fra romerske havneanlegg. Tidligere har forskere funnet et mineral som heter aluminous tobermorite i betongen. Dette stoffet er svært vanskelig å fremstille og man mener at det kan ha blitt formet av at kalk, sjøvann og vulkansk aske i mørtelen reagerte og skapte varme.

Siden har man funnet ut at tobermorite dannes gjennom hele betongens livsløp, ved at sjøvannet siver inn i betongen hvor det er sprekker, og tetter disse ved å danne tobermorite. Moderne betong som er basert på portlandsement er laget slik at det ikke skal reagere på sjøvann, eller på omgivelsene generelt, og derfor vil enhver endring i betongens struktur innebære en form for skade. Ved å lage betongen slik at den reagerer riktig med omgivelsene istedenfor at den ikke reagerer i det hele tatt, vil man kunne forlenge dens levetid betraktelig.

Hva innebærer dette for moderne betongproduksjon?

Det har vært diskutert frem og tilbake hva man kan bruke det man har lært om romersk betong til. Den vulkanske asken som er en del av den romerske sementen er ikke noe man finner overalt, og man søker å finne erstatninger for dette.

En mulig erstatning er flygeaske. Flygeaske er et biprodukt av en forbrenningsprosess, og asken fanges opp fra røykgasser ved hjelp av ulike filtre. Dette stoffet brukes allerede i betong for å gjøre det mer miljøvennlig og for å bidra med andre positive effekter.

Dersom man lærer seg å duplisere romernes metode og gjøre den produksjonsvennlig for det moderne markedet, så vil man kunne få en betong med ekstremt lang levetid, uten behov for stålarmering. Produksjonen kan også bli mer bærekraftig, og man kan få muligheten til å tenke mer langsiktig når man setter opp betongkonstruksjoner.

Les mer om betongens historie.